Hun sitter der med et tonn spørsmål opp i hodet. “Er dette bra for meg?”, “Hva vil jeg egentlig?”, “Hvorfor tenker jeg slik?” Ja, og flere. Det går opp og ned, hele tiden. Følelsen av å miste seg selv opp i det hele er der. Men sånn er det jo, når man forandrer seg etter omgivelsene. Hun vet ikke hvor hun tilhører lenger, selvom alt hun ville var å være fri. Gå sin egen vei og gjøre det som føltes riktig. Men nå vet hun ikke hva som er riktig lenger, heller ikke hva som er galt. Alt hun vet er at den jenta hun en gang var, er ikke der.

 

 

Hun ser ut av vinduet på rommet sitt, det samme vinduet hun har sett ut fra siden hun var 15 år. 8 år siden. Så mange opplevelser, følelser og tanker dette rommet husker. Positivt og negativt. Fire vegger rundt mye innhold. Valg og hendelser kan holde en tilbake, uten at man selv innser det før det er for sent. Hun fikk flere sjanser, men utsatte det pga av det, pga han, pga angst. Det var den største feilen, å sette seg selv til side. Det viste hun innerst inne, men frykten ledet henne videre.

 

 

Hun føler seg utenfor, selvom de samme stemmene i rommet har vært der i alle år. Ting endrer seg jo, mennesker forandrer seg jo. Samtidig som hun trodde de samme øynene alltid kom til å se i hennes retning når hun trengte det aller mest, men nei. De bare titter, blunker 2 ganger, og snur. Hendene deres forblir på overflaten, mens hun drukner. Alene.

 

 

Hun får fortsatt den samme kniven i magen hver gang hun tenker på han. Men det var jo ekte.. eller ikke. Selvom det har gått flere måneder, flere bøtter med tårer, flere netter med uønskede tanker. Det går fortsatt ikke. Tid. Hun trenger mere tid. For alt hun ønsker er å overgå, glemme og fortsette videre uten han. Eneste valget å ta, eneste friheten å få.. er å la alt gå.

 

 

Hun må bare gjøre det. Hun må dra, hun må legge det bak seg nå. Begynne å gå. Det er på tide. Livet venter på henne der ute, og det har det alltid gjort. Hun er redd, men samtidig fri. Hun skal endelig gjøre det hun har ønsket seg før alle hendelsene, før han, før angsten. Det blir ikke det samme vinduet, de samme stemmene, eller den samme stikken i magen lenger. Fra nå av vil ting bli annerledes, og endringen skal nå roten, tilbake til der hun var seg selv. Hun rømmer ikke, hun bare velger seg selv nå. Det er det hun vil, og det er det hun endelig når til. Etter så mange år med usikkerhet, tomhet og utilpasshet, kan hjertet hennes endelig slå hardt igjen.

 

 

– N