For litt over en måned siden skjedde det noe som forandret mye i livet mitt, og det bare på noen få minutter. Det har skjedd en del i hverdagen min for tiden, og jeg vet jeg sier det ofte, men denne gangen er det annerledes. Jeg har prøvd å holde meg busy, og med det mener jeg at jeg knapt har fått tid til å sove, noe som ikke særlig frister heller akkurat nå. Det har mye med følelser og tanker å gjøre, og det er nettopp dette som har vært grunnen til at jeg har vært ganske fraværende og treig her på bloggen. Jeg må bare beklage det, folkens. Men når livet slår meg i trynet og ting forandrer seg på et blunk, da må jeg bare ta det med “ro” og bearbeide alt rotet, inside and out.

Nå skal jeg ikke gå inn på detaljer, men jeg ville bare let you know at jeg ikke er i mitt rette element atm, og jeg jobber ganske hardt for å fikse det. So bear with me! Det kan ta litt tid, men jeg lover dere at når jeg er tilbake og meg selv igjen, da er det no looking back. Da skal jeg kjøre på for fullt, mye sterkere enn det jeg prøver å være nå.

Jeg skrev et dikt for litt siden, som jeg publiserte her på bloggen. Dette diktet er som rått kjøtt for meg, nyslaktet og fortsatt blodig. Jeg var usikker på om jeg skulle publisere det eller bare låse det langt inne. Men så bestemte jeg meg for å kaste det ut i verden, og vil bare si tusen takk for alle de fine tilbakemeldingene. Jeg synes det er fint når man kan dele følelsene sine uten å bli dømt. Diktet betyr ganske mye for meg, for det er sammendraget av et vakkert, men tungt kapittel i livet mitt, som nå er over.

Man trenger vel tid når en så brå forandring tar plass inn i livet til en. “Tid leger alle sår”, den setningen har jeg sikkert hørt 50 ganger i løpet av de siste ukene. Ja, I know it does, men ikke akkurat nå. Hjernen og hjertet må bli vandt til nye omgivelser og helt nye følelser, og det kan ta sin tid. Jeg hater når vonde ting tar så lang tid, men sånn er vel den mørke siden av kjærlighet.
Smått og stort har en helt annen form gjennom mine øyne nå. Alt rundt føles ukjent og kaldt. Det gjør helt jævlig vondt, rett og slett. Man vet ikke hvor man skal gjøre av seg, og dette fører som oftest til at en tar på seg altfor mye jobb, bare for å få slippe stillheten, og alle vet vel hva stillheten gjør med en sårbar person… Den setter følelser og tanker på høytaler, a pretty damn big one too. Det finnes ikke en “pause” knapp her, og alt skal ut.
Selvfølgelig, man må også la seg selv sørge, la sjela slippe ut all smerten. Jeg prøver bare å ta en dag om gangen.

Anyways, slik er det nå, men forhåpentligvis ikke altfor lenge. This too shall pass. Livet går videre og det skal jeg også, en dag. Man må bare fortsette å gå, uansett hva.

– N