Det er mange filmer som treffer meg skikkelig, men likevel få som når det ømme punktet langt inn i hjerterota mi. Jeg har sett hver eneste film Disney har laget, flere ganger til og med, og nesten alle gir meg en så ufattelig god følelse. Å starte dagen med en Disney film sammen med lillesøsteren min må være noe av det beste jeg vet.

Filmen som traff meg hardt denne gangen var Moana/Vaiana. For en fin film. Disney altså! Den tar opp så mye av hvordan livet er og hva vi mennesker føler. Samtidig er jeg også en person som er sterkt tiltrukket av havet. Når jeg er ved havet føler jeg meg flere kilo lettere med en gang, og gleden inn i meg blir bare uendelig, akkurat som horisonten. Jeg har alltid hatt et spesielt forhold til det, helt siden jeg var liten. Det har seg altså ikke slik at jeg kan snakke med havet, haha, men dere skjønner hva jeg mener. Er en grunn for at jeg MÅ dra på surfetur minst 1 gang i året, og bare føle meg som en del av havet. Med andre ord så kjenner jeg meg veldig igjen i filmen, og Moana. Klisjé, but true!

Men nå sporet jeg litt av her. Det er nemlig noe annet jeg vil hovedsakelig snakke om i dette innlegget, og det er den lille stemmen som hvisker til oss alle, langt innen ifra, men som vi sjeldent lytter til. Jeg har den stemmen, som har vært der hele livet mitt, og i det siste har den hvisket til meg ofte. Altfor ofte.

Det er så mye støy rundt oss, at det noen ganger blir litt vanskelig å høre hva denne stemmen prøver å hviske. Trust me, I know. Jeg har lært med tiden at den faktisk er min intuisjon, hvem jeg virkelig er. Jeg tenkte at den må jo være der for en grunn, og det er den. It has it´s purpose. Den prøver å minne oss på hvem vi egentlig er, og lede oss på den rette veien igjen hvis vi sporer av. Det er bare så synd at den noen ganger blir oversett når realiteten bestemmer seg for å slå oss i trynet. Vi er så redde for konsekvensene og hva andre vil synes, at vi til slutt fortrenger våre egne ønsker, og verre: glemmer å drømme. Men hvorfor skal man bry seg om hva andre synes, når det er DIN stemme, som hvisker om nettopp DITT liv? Herregud, skulle ønske jeg tenkte sånn hele tiden, men det kommer dessverre i doser. Den ene dagen får jeg en wow-følelse og vil gjøre det med engang, mens den andre blir jeg bare dratt ned av alt stresset rundt meg og en tonn bekymringer.

Opptil flere ganger har jeg oversett den lille viskende stemmen i meg, og angret sårt i ettertid. Jeg har som oftest gjort det jeg vil, men sjeldent “the bigger things”, som kan prege fremtiden min. Det er en grunn til at jeg plutselig bestemmer meg for å dra til utlandet for et eller annet, med noen eller helt alene. Stemmen hvisker til meg, og jeg gjennomfører. And guess what? Det ender alltid opp med at den har rett, og at jeg får en av de beste opplevelsene noen sinne.
Det er nettopp det filmen Moana får frem. Jeg tror vi alle kan finne den rette veien for oss selv ved å følge vår egen instinkt, intuisjon, følelse… Den lille stemmen! For det kommer rett fra sjela, og hvordan kan noe så ekte være så farlig egentlig? Den er jo MEG inside out, leading me on.


“There is a voice inside of you
That whispers all day long,
“I feel this is right for me,
I know that this is wrong.”
No teacher, preacher, parent, friend
Or wise man can decide
What’s right for you- just listen to
The voice that speaks inside.”

― Shel Silverstein


– N